• Elfrid

"Two kids on a beach"


Det var en av de første dagene av sommerferien, og vi hadde nettopp ankommet den etterlengtede stranden vår langs Adriaterhavet et sted. Kilometer på kilometer med uendelige sanddyner. Mørkeblått hav så langt ut i horisonten som øynene kan se. Vi sto i kø for å bestille et par solsenger og en parasol, men barna kunne ikke vente på slike formaliteter. De var så glade for å endelig være tilbake at de umiddelbart løp ned mot havet. Storesøster først, lillebror etter. Jeg småløp bak dem. Det var tidlig på morgenen og nesten ingen mennesker å se. Tenk, så fantastisk å ha nesten hele stranden for oss selv en liten stund! Solen var sterk og kastet lange, mørke skygger etter de to små kroppene i sanden. Jeg knipset noen bilder, det var så fint, og jeg kjente at jeg måtte forevige denne lille scenen. Huske på den, ta den med meg hjem, la den varme meg senere når den kalde vinteren nok en gang hadde gjort sitt ubarmhjertige inntog oppe i nord. Ikke det at jeg tenkte så mye på vinterkulde og mørke akkurat da. Nei, det var snarere en fryd over å kjenne varmen fra sola krype innunder den bleke huden min som tok bo i meg akkurat da. Jeg husker at jeg følte meg så lett, så takknemlig og glad. Takknemlig for sola, varmen og sommeren, men aller mest for de to små barna som løp der mot sjøen, og for livet i seg selv. Ny tegning med utgangspunkt i et bilde jeg fant på mobilen min. Hva synes du? Xx Elfrid

0 comments

Recent Posts

See All